Spilleavhengighet som sykdom

Spilleavhengighet som sykdom

Av Hans Olav Fekjær, overlege, Oslo Aftenpostens kommentator

Jan E. Hansen skriver 14. januar om spilleavhengighet som et fenomen på linje med overdrivelse av butikkhandel, databruk og TV-bruk. I utgangspunktet forstår jeg godt at Hansen har vondt for å forstå hva som kvalifiserer spilleavhengighet til å være et stort og sykdomspreget problem. De fleste av oss har tenkt at spillerne må da selv kunne stoppe hvis spillet tar overhånd. Jeg deler også Hansens generelle skepsis mot en tiltagende «medikalisering» av samfunnet, der stadig flere livsproblemer gjøres til et medisinsk anliggende ved å bli definert som sykdom. Ivan Illich advarte mot denne utviklingen allerede i sin bok «Medical Nemesis» i 1975. Hvorfor har så både Verdens Helseorganisasjon og den amerikanske diagnose-komitéen definert spilleavhengighet som sykdom, men ikke gjort det samme med alle de andre fenomenene Hansen likestiller det med? Hvorfor omtales spilleavhengighet som et folkehelseproblem av det svenske Folkhälsoinstitutet, av det skandinaviske psykiatritidsskriftet og av mange folkehelseeksperter i andre land? Den som møter spilleavhengige på nært hold, opplever et dobbelt sjokk. Det ene sjokket er oppdagelsen av hvor dramatiske og tragiske konsekvensene er for spillerens selvbilde og funksjonsevne og for familien som helhet.
Det andre sjokket gjelder den sterke opplevelse av tvangshandling som spilleavhengige opplever. På forhånd har vi tenkt at de må jo kunne stoppe spillet når de ser at økonomien og etterhvert mye av tilværelsen blir ødelagt. I møtet med spilleavhengige oppdager vi at pengespill gjør noe spesielt og merkelig med mange ellers kloke mennesker som på andre områder er ansvarlige og sparsommelige. Dette skyldes en serie spesielle psykologiske mekanismer som plassen ikke tillater meg å beskrive her.

Hansen tilskriver problemet «drømmen om å bli rik». Men det fortsatte og ødeleggende spillet motiveres av noe helt annet: En desperat jakt på å vinne tilbake det tapte, litt for pengenes skyld, men mest for å forsøke å redde stumpene av et knust selvbilde. Etter 33 års psykiatrisk erfaring kan jeg forsikre Hansen om at den sterke følelsen av tvangshandling som pengespill kan fremkalle, overhodet ikke finnes i forhold til TV-titting, databruk og butikkjøp. Når Hansen hevder at jeg ikke ville mangle pasienter dersom jeg skulle behandle mennesker for «kjøpegalskap», vet han ikke hva han snakker om. «Kjøpegalskap» er nok noe menn ofte beskylder sine koner for, men subjektivt oppleves overdrevet innkjøp av varer ytterst sjelden som en tvangshandling. Alle som behandler spilleavhengige er enige om at fenomenet også har sterkere sykdomskarakter enn rusmisbruk, fordi det i sterkere grad oppleves som en tvangshandling, det vil si at det er en klarere motsetning mellom handling og holdning. Et samfunn som godtar rusmisbruk som sykdom med rett til behandling, vil nødvendigvis måtte gi spilleavhengige samme retten.

Hansens skepsis til at pengespill-politikken påvirker omfanget av problemene, imøtegås av store mengder forskning av høy kvalitet. En kan også undres over at han ikke selv forstår konsekvensene av at krones-automatene vi hadde for ti år siden nå er skiftet ut med seddelautomater hvor en kan putte på sedler på 200-500 kroner. Hvis en stadig trykker på knappen og ikke vinner, varer en 500-seddel bare i 75 sekunder. Jeg vil invitere Jan E. Hansen til å møte problemet på nært hold ved å delta enten på et møte i selvhjelpsorganisasjonen Anonyme Gamblere eller i en behandlingsgruppe. Dette forutsetter selvsagt deltagernes samtykke, men vanligvis er de sterkt motivert for å vise verden at spilleavhengighet er noe annet og mer enn folk i utgangspunktet forestiller seg. Jeg garanterer at også Jan E. Hansen vil bli sjokkert når han møter problemet på nært hold, og at han ikke lenger vil mene at regulering av pengespill er uttrykk for moralisme. Pengespill er så alvorlig for mange individer og ikke minst deres familier, at det er regulert ved spesielle lovregler i alle land. Det blir derfor feil når Hansen likestiller det med databruk og flere andre forhold som ikke noe land har funnet grunn til å lovregulere.

This post was written by

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *