Spilleavhengig, jeg?

Spilleavhengig, jeg?

Etter å ha brukt femti tusen kroner – minst – på Lotto, må jeg se sannheten i øynene, mener Eirik Alver.

Skiltet var ikke lett å få øye på. Men det hang der, i lobbyen på Hotel Cosmopolitan i Las Vegas, slik alle hoteller i gambling-staten Nevada er pliktig til. En diskret, innrammet plansje med opplysning om hvor man kunne få hjelp. Hvis man var i ferd med, eller allerede hadde spilt bort lønn, kassakreditt, forskudd på arv, barnas skolepenger, neste års husholdningsbudsjett, hus, gård og grunn, kunne man ringe 1-800-522-4700. Gratis, naturligvis.

«Stakkars folk», tenkte jeg. «Det må være forferdelig å være spilleavhengig.» Så snudde jeg meg og lot meg flyte med strømmen som beveget seg sakte, men sikkert mot de blinkende, fristende spilleautomatene inne i kasinoet.

Det er ikke bare i USA spilleavhengighet er et problem. Plasseringen av spilleautomater her hjemme har vært usedvanlig liberal, men heldigvis er de fleste av de stygge maskinene nå sendt til opphogging, eller i det minste fjernet fra kafeer, barer, butikker og kjøpesentre. Om det hindrer en spilleglad nordmann i å få utløp for sine behov? Særlig.

Og da tenker jeg ikke på illegale spillebuler i skyggefulle strøk, eller tvilsomme pokerlag i røykfylte kjellerlokaler. Gambling kan utføres i fullt dagslys – med statens velsignelse. Du kan spille Lotto, Vikinglotto, Joker, Keno, Liveoddsen, Langoddsen, Tipping, Extra, Oddsbomben og Eurojackpot. I tillegg til dette kommer de utallige forskjellige skrapeloddene og diverse trav-varianter. At noen lurer på hvorfor det er så mange som blir spilleavhengige, er fullstendig uforståelig. Det er mer betimelig å spørre hvorfor ikke mange flere blir det.

Sjøl er jeg heldigvis ikke i faresonen. Det er jeg rimelig sikker på. Det vil si – i…skal vi se…fem, ti, femten, tjue år – i hvert fall veldig lenge – har jeg hatt en femukers lottokupong inne.

Jeg sjekker den aldri, og velger alltid ferdig utfylt, så jeg føler ingen kribling, ingen spenning. Jeg tror altså jeg skårer ganske lavt på skalaen over typiske symptomer på spilleavhengighet.

Men hvis det oppstår et vakuum, en uke eller to der jeg ikke er med i det store lotteriet, blir jeg litt urolig. Litt stresset. Så kanskje jeg er i faresonen likevel?

Og når den hyggelige butikkdama spør meg – slik de åpenbart er instruert til – «skal du ha Joker i tillegg?», svarer jeg sjelden nei. En bekjent av meg som selger skrapelodd betrodde at de benyttet en teknikk som nesten aldri slo feil: De river av to skrapelodd, ved en «feiltakelse», for så å spørre kunden hvilket av loddene han vil ha, vel vitende om at 99 prosent sier: «Eh, jeg tar begge to, jeg. Man vet jo aldri.»

Forleden fant jeg et brev i postkassa. Avsenderen var Institutt for samfunnspsykologi, Universitetet i Bergen. Jeg var «en av flere personer i alderen 16-74 år som tilfeldig er trukket fra folkeregisteret» for å være med i en spørreundersøkelse om erfaringer med pengespill. Først tenkte jeg at nei, det gidder jeg ikke. Men helt nederst i brevet sto det – ironisk nok – at «alle som svarer er med i trekningen av 400 gavekort pålydende 500 kroner som kan brukes i en rekke forskjellige butikker over hele Norge.»

Jeg ble med.

Innlegg fra DB.no 07.09.2013