Om lykke og Lotto

Om lykke og Lotto

Nylig vant en mann i Troms 216 – tohundreogseksten – millioner kroner i Lotto. For ikke lenge siden vant en annen mann sørpå 106 millioner kroner. Fra USA meldes om en person som har vunnet over 3,4 milliarder kroner i spillet Powerball.

Fra tidligere kjenner vi til vin-nere av et 30-talls millioner kroner i Nordreisa.

Vi andre dødelige, som ikke engang vant 30 kroner på spillekortet, står igjen og måper over tallene. For det blir bare tall for vanlige mennesker – rett og slett uhåndterlige beløp.

Og til syvende og sist gjenstår spørsmålet, hva er egentlig vitsen med sånne summer?

Med stor sannsynlighet ville 216 personer vært like lykkelige for å motta en million hver, eller 54 for å motta fire millioner kroner, eller 21 personer for å få vel ti millioner. Ved sistnevnte beløp føler i hvert fall jeg at taket er nådd.

Da Lotto i sin tid startet, var det faktisk tak på hvor mye du kunne vinne. Litt lavt var det kanskje, men nok til å gjøre mange glade. I dag tenker mange av dem som den gang vant at de heller burde vunnet nå. De har mistet litt av gleden ved sin opprinnelige gevinst. Om det fantes noen form for etikk i dette spillesystemet, burde man gjeninnføre tak på premier.

Vi vet selvsagt hva storgevinstene er til for, ikke å gjøre flere kunder glade, men for å gjøre dem gale.

Pårørende til folk som har lider av såkalt spilleavhengighet, kan melde om at slike gevinster trigger spillegalskapen. Så får det så være at vi andre også blir gale og spurter til kommisjonærene i håp om oppleve noe lignende. Sprøyter inn mer penger, til enda større premier. For det er jo våre penger som deles ut i vilden sky.

Med fare for at jeg skal bli beskyldt for å være misunnelig, vil jeg straks understreke at jeg unner gjerne familien fra Troms gevinsten – og kan bare håpe at den gir glede.

Alle vi som spiller Lotto har vel en eller annen gang reflektert over hvordan vi ville reagere på å vinne en større sum. Når vi snakker om så store beløp som nevnt ovenfor, vet jeg rett og slett ikke om jeg ville ønsket å bli belemret med det: Skjule at jeg har vunnet, eller bli plaget med alskens tigging og misunnelse. Lure på om venner egentlig er venner.

Noen vil si, kanskje en anelse sarkastisk, at det er bare å gi bort pengene hvis man har så store problemer med dem. Men nei, så enkelt er det ikke. Penger har makt over oss.

Mannen fra Troms skal være 66 år, og kan forventes å kunne ha livserfaring til å bære en slik opplevelse.

Ikke alle greier det. For noen, som 61-årige Jack Whittaker som i 2002 vant 2,2 milliarder kroner, gikk livet over styr. Han hadde godt med penger fra før og som nyslått lottomilliardær ble han rikskjendis for sin velgjørenhet. Bare få år se-nere hadde han vært involvert i nesten 500 rettssaker, kona hadde forlatt ham og et av barnebarna hadde dødd av overdose. Vennene var borte. De hadde alle lånt penger av ham, og ifølge Whittaker selv klarte de ikke å være venner etterpå.

Et fjernsynsprogram om danske storvinnere viste at mange, selv helt unge, sa opp jobben. Det gikk ikke så bra.

At noen synes å tro at det å ikke jobbe er lykken i livet, er en merkelig greie. Jobben, som selvsagt for oss normale gir viktige penger i kassa, men som også gir oss følelsen av å bidra. Jobben som gir oss muligheter til å mestre noe, til å lykkes, til å bli sett. Hvem har aktelse for en person som bare går rundt og er rik – om det da ikke er for å snylte på vedkommende.

«Med så mye penger kunne man levd ut alle drømmene man har hatt hele livet», sa en av dem VG hadde spurt om hva de ville gjort med en så stor premie som den amerikanske.

Merk dere, hun var så vidt passert 30. Jeg blir litt deprimert ved tanken. Alle drømmer er ikke til for å leves ut. Noen er der fordi vi trenger dem – som nettopp det – en drøm.

Og jeg, jeg drømmer fortsatt om å vinne to-tre-fire millioner kroner i Lotto. Akkurat passe.

Vi vet selvsagt hva storgevinstene er til for, ikke å gjøre flere kunder glade, men for å gjøre dem gale.

Når vi snakker om så store beløp som nevnt ovenfor, vet jeg rett og slett ikke om jeg ville ønsket å bli belemret med det: Skjule at jeg har vunnet, eller bli plaget med alskens tigging og misunnelse.

Rektor: – Noen elever i ferd med å utvikle spillavhengighet

Rektor: – Noen elever i ferd med å utvikle spillavhengighet

Akershus Amtstidende, 11.04.2013

Rundt 20 elever i grunnskolen i Frogn møter i dag ikke opp på skolen på grunn av angst eller skolevegring. Politikerne er bekymret. På ungdomstrinnet synes antallet skolevegrere å være økende, ifølge skolemeldingen, som understreker viktigheten av å fange opp disse elevene på et tidlig tidspunkt. – Skolevegring er et økende problem. Årsakene er sammensatte, sier rektor Kjell Gunnar Moen ved Seiersten ungdomsskole, og viser til at i tallet 20 er det også regnet inn noen som har vært lenge borte fra skolen på grunn av fysisk sykdom. Andre er skolelei. Noen opplever at skolen ikke «treffer», og noen har psykiske lidelser som gjør at de vegrer seg mot å gå på skolen. Enkelte elever kan ha lange fravær på grunn av mobbing som skolen ikke har kjent til. – Og så har vi noen som er i ferd med å utvikle spilleavhengighet. De er i ferd med å spille bort livet sitt, konstaterer Moen.

– Kan være vanskelig

– Hva gjøres konkret i dag for å få skolevegrere tilbake igjen på skolen? – Noen kan vi gi tilbud om hjemmeundervisning i en periode. Noen har sykdommer som må få ta tiden sin. Med begynnende spilleavhengighet er det vanskelig. Her må både foreldre, skole og andre hjelpere være involvert, og det kan være vanskelig å bryte mønsteret, sier Kjell Gunnar Moen.

Jobber med veileder

Det jobbes nå med en veileder, hvor det vil stå hvordan man skal ta tak i fravær. Denne skal være til hjelp for lærerne, og enhet for barn, unge og familier jobber med den sammen med skolene. Seiersten-rektoren peker også på at Frogn har en god barne- og ungdomspsykolog som jobber med dette, og at familieteamet er et lavterskeltilbud som kan gi hjelp når familiene sliter med å få et barn eller en ungdom til å gå på skolen. – Terskelen for å komme på skolen blir høyere og høyere jo lenger eleven har vært borte, sier han, og understreker at skolen, foresatte og eleven selv må samarbeide tett for å løse problemet.

– Det forskrekker meg å lese

Da Hovedutvalg for oppvekst, omsorg og kultur behandlet skolemeldingen på sitt møte denne uka var Merethe Solberg (KrF) forskrekket over å lese hvor mange skolevegrere vi har i Frogn. Hun synes tallet er høyt. – Dette vil jeg at vi legger ekstra trykk på framover, sa hun, og understreket at det er viktig at man har riktig kompetanse tilgjengelig for å ta tak i problemet. Thora Bakka (H) var opptatt av at nulltoleranse mot mobbing er en forutsetning for et godt skolemiljø. – Jeg tror at mye av skolevegringen ligger der. Dessverre. Mobbing er et kjempeproblem, sa hun. Grethe Reinhardtsen (FrP) støttet dette og skulle gjerne sett at konkrete tiltak når det gjelder nulltoleranse mot mobbing ble nevnt spesielt.